I 1974 etablerte Nyco en ny fabrikk på Lindesnes for produksjon av kontrastmidler. Nyco hadde i mange år hatt planer om ny fabrikk, og hadde bl.a. kjøpt en industritomt i Skedsmo. Med fremveksten av diistriktrpolitikken og økt press også på Oslos nærområder ble det imidlertid søkt nye steder, og i 1972 falt valget på Lindesnes.
I samarbeid med kommunen og med støtte og lån fra Distriktenes Utbyggingsfond ble det bygd opp en moderne fabrikk for legemiddelproduksjon i sørlandsidyllen Spangereid. Fra start hadde fabrikken bare 10-12 ansatte, men ambisjonene om videre utbygging var store.
Febrikken ble utvidet i flere omganger, og fikk en sentral posisjon i det etter hvert verdensomspennende konsernet Nyco, også etter eierskifter over til den amerikanske giganten GE Healthcare. Etter store utvidelser til 650 millioner kroner i 2005 hadde fabrikken med enn 350 ansatte, og sto for 25% av sysselsettingen i kommunen.
Produksjonen ble spisset inn mot produksjon av grunnsubstanden til de ulike kontrastproduktene, som så ble videreforedlet til ferdig produkter i produksjonsanlegg i hele verden, bl.a. ved den gamle fabrikken i Oslo. Her var fortsatt hovedkontor og laboratorier for utvikling og kontroll.
Med Lindesnes-fabrikken klarte Nyco-konsernet / GE å etablere en effektiv norsk fabrikk som fortsatt er konkurransedyktig på verdensmarkedet takket være spesialisert produksjon av et høyspesialisert produkt med stor etterspørsel og god pris på verdensmarkedet. Etterspørselen etter røntgen- og andre bilder i medisinsk undersøkelse og behandling, som CT og MR, økte voldsomt i alle år etter at fabrikken ble etablert.
Samtidig gjorde den store eksporten fabrikken følsom for internasjonale konjunkturer. I 2007 blinket varsellampene under den internasjonale finanskrisen. En konkret følge for fabrikken på Lindesnes av at f.eks. amerikanerne møtte finanskrisen med å kutte ned på en del «unødvendig» forbruk, var at antallet dyre rutineundersøkelser med røntgen eller MR som mange hadde tatt for sikkerhet skyld ble sterkt redusert. Dermed falt forbruket av kontrastmidler dramatisk – og produksjonen av grunnsubstansen i Lindesnes-fabrikken ble truet.
Loshavn er en uthavn ved Eikvåg utenfor Farsund i Vest-Agder, beliggende helt sørøst på Lista ved innløpet av Lyngdalsfjorden. Her finnes det kanskje best bevarte trehusmiljøet langs sørlandskysten. Stedet har en historie med særpreg, spesielt i krigsårene 1807-1814, i den såkalte kapertiden. I disse årene hadde stedet los-virksomhet og drev autorisert kapring av engelske skip langs kysten. Kaperbrevene ble utskrevet av Kongens representanter i Kristiansand.
Loshavn er et typisk eksempel på de uthavnssamfunn langs sørlandskysten som opplevde stor oppblomstring på 1700- og 1800-tallet, og som i dag fremstår som ferieparadis nesten uten fastboende.
1807 var Europa i krig. Den brutale og hensynsløse kampen som ble utspilt mellom Frankrike og England, skulle få store konsekvenser for folk i Loshavn.
En engelsk flåteavdeling dro den 16. august 1807 i dypeste hemmelighet på et tokt. Mannskapene ombord trodde først at det dreide seg om en ekspedisjon til Portugal, men i stedet dro de til København – og bombarderte byen. Deretter ranet de regelrett med seg den dansk-norske handelsflåten som bytte. Målet var å hindre at denne flåten skulle komme under Napoleons kommando. I alt 60 skip ble tatt, og Danmark/Norge var med dette på Napoleons side i krig mot England.
På Sørlandet ble mange skuter utrustet til å jakte på engelske handelsskip i Skagerrak og Nordsjøen. Kronprins Fredrik, som ikke ble konge før i 1808, men som var den reelle politiske lederen, ga tidlig stiftamtmennene myndighet til å utstede kaperbrev. I Loshavn og Eikvåg hadde de som tidligere var gått sammen om å kjøpe losfartøy blitt kaperredere, kaperkapteiner og kapergaster. Slik velstand skal kaperiet ha skapt i Loshavn at det blir sagt man brukte silketøy til hverdags, og at man strødde sukker på gulvet i stedet for sand.
Kapervirksomheten gjorde krigsårene 1807-1814 til en
blomstringstid for folk i Loshavn
Kaperførerne hadde også et sosialt sinnelag: Etter krigsutbruddet hadde det skjedd en forverring i økonomien til Farsunds fattigvesen. Nøden hadde blitt større, og gode skatteytere forsvant som følge av krigen. Budsjettet for fattigkassen ble i 1809 gjort opp med et underskudd på 39 riksdaler. En appell ble sendt til kaperskipperne i Loshavn og Eikvåg om å «.. viise Velgiørenhed mod Sognets Fattige.»
Den 30. januar 1809 kom dette svarbrev fra kapteinene og rederne, Reinert og Jonas Jonassen, John og Tønnes Jansen, Christen T. Olsen og Tønnes Tønnesen:
«I anledning af deres Velædelheders Paamindelse om de Fattige, da ere vi med god Villie tilsinds at meddele de Fattige 1 Procent af alle Priser, hvoraf det Halve betales Fattigkommisjonen, og det andre Halve uddele vi selv til de Nærmeste og meest Nødlidende; eller og den hele Summa til et Huus for Ophold og Industrie for Huusarme og Arbeidsomme Fattige.»
De neste årene tjente fattigvesenet godt på kapervirksomheten. I 1810 kom det inn 1016 riksdaler i donasjoner, i 1812 1507 riksdaler. Farsund fattigvesens samlede utgifter var i 1808 på 260 riksdaler
En forsmak på kapertiden fikk man i Loshavn allerede den 2. juli 1781 – ved middagstider, forteller Olav Arild Abrahamsen i sin byhistorie. To engelske kapere, de kom fra Newcastle, seilte inn til Loshavn under påskudd av å være smuglere som ønsket vannforsyning på sin ferd mot Gøteborg. En hukkert med los ombord fra Farsund passerte senere på dagen uthavnen. Kaperne sendte ut en jolle med bevæpnede menn, som bordet hukkerten, fjernet losen fra roret og overtok kommandoen selv. Dermed satte de kurs mot åpent hav. Båten var på vei til Rotterdam med korn, og ble derfor ansett som lovlig prise. Losen klarte imidlertid å gjenvinne kontroll over skipet og fikk manøvrert det inn til Loshavn.
Rafoss foto 