Venezia (tysk, dansk, svensk og foreldet norsk navn Venedig) er en italiensk by som ligger innerst i Adriaterhavet. Venezia er kjent for sine kanaler, sin arkitektur og sin historie.
Noen av de mest kjente landemerkene i Venezia er Dogepalasset, Rialtobroen, Sukkenes bro og Markusplassen.
Navn
Byens navn kommer fra de latinske navnene Venetia og Venetiae, som sannsynligvis er hentet fra Venetia et Histria – det romerske navnet på Regio X i Romerrikets Italia – men og brukt om regionens kystområder som forble del av Østromerriket, og ikke underlagt gotisk, langobardisk eller frankisk kontroll. Navnet «Venezia» kommer av det romerske navnet på folket kjent som veneti – et folk som var kjent som eneti (Ἐνετοί) for grekerne. Ordets betydning er usikker, selv om det finnes andre indoeuropeiske stammer med like navn, som de keltiske veneti, de baltiske veneti og de slaviske venderne. Språkvitere har foreslått at navnet er basert på en indoeuropeisk rot *wen («kjærlighet»), og dermed vil *wenetoi bety «elsket», «kjærlig», «elskelig» eller «vennlig». En kobling til det latinske ordet venetus («sjøblå») er også mulig.
Angivelige koblinger mellom Venetia og det latinske verbet venire («å komme»), som Marin Sanudos veni etiam («enda har jeg kommet!») – det angivelige utropet eksklamert av de første flyktningene som ankom den venetianske lagune fra fastlandet, eller til og med venia («tilgivelse»), anses som folkeetymologi. Den alternative utdaterte formen er Vinegia[1] (venetiansk: Venèxia; latin: Venetiae; slovensk: Benetke). Navnet på tysk er Venedig, som også er byens navn på dansk og svensk; dette var óg navnet på byen på norsk tidligere, men i dag er det foreldet.
Historie
Kart over byen fra 1920-tallet
Utdypende artikkel: Republikken Venezia
Byen oppsto trolig over tid som følge av at befolkningen flyktet til de ugjestmilde myr- og øyområdene da Nord-Italia ble plaget av invasjoner fra gotere og senere hunnerne ledet av Attila. Venezia fikk bystatus 25. mars 421. Venezia var under eksarkatet i Ravenna da doge-tittelen (fra det latinske «dux», leder for Bysants) først ble brukt på byens overhode. Ifølge offisiell historie og tradisjon var den første dogen i Venezia Paolo Lucio Anafesto, som ble valgt i 697.
Det bysantiske styret i Italia mistet gradvis innflytelse. Venezia lyktes stå imot invasjonsforsøk fra frankernes konge Pipin den yngre, og i en fredsavtale («Pax Nicephori») med sønnen Karl den store i 811 får bystaten i praksis en sterk selvstendig rolle som skiller republikken fra resten av Italia. Doge Agnello Particiaco (811-827) flyttet byens administrasjon fra Malamocco til den tryggere Rialto-øya, der byen ligger i dag.
Klosteret i St. Zacharias, det første doge-palasset med basilikaen St. Markus og byens forsvarsmur (civitatis murus) mellom Olivolo og Rialto satte fart på byutviklingen. I 828 økte byens prestisje etter tyveri av kroppen til helgenen Markus (gresk: Markos) som ble lagt i den nye basilikaen.
Gradvis framsto Venezia som både sterk og uavhengig. Gjennom den formelle koplingen til Bysant slapp de mye av den føydale slitasjen på fastlandet, og geografi skjermer byen for militære invasjoner. Republikken varte i 1000 år og det vitner i seg selv om et slitesterkt politisk regime. Bystaten strakk seg på det meste over store landområder i to verdensdeler og dominerte Middelhavet. Sjøfart og handel mellom øst og vest skapte enorm velstand og gjorde Venezia til den eneste italienske bystaten som ikke ble invadert, plyndret eller ødelagt. Det vil si, ikke før Napoleon invaderte Nord-Italia mistet byen sin uavhengighet og republikken ble oppløst i 1797.
Etter Napoleons fall tilhørte Venezia Østerrike. Et kort opprør i 1848 ville gjenopprette republikken. Byen og tilhørende områder ble en del av Italia i 1866 da Østerrike tapte den østerriksk-prøyssiske krig, fordi Preussen hadde lovet byen til Kongeriket Italia.
Rafoss foto 